På en torsdag kveld

Jeg sitter alene i baren på hjørnet, jeg drikker øl. Forran meg med ryggen til sitter du. Som meg er du alene, som meg drikker du øl. Begge bytter vi på å fikle med mobilen og å ta en slurk av glasset forran oss. 
Jeg vet ikke hvor gammel du er men jeg er 23. Gammel nok til å skulle kunne forstå. Ung nok til å ikke skjønne. Denne følelsen av å være imellom. Ung og voksen. Smart og dum. Uerfaren og erfaren. Du ser også forvirra ut. Ihvertfall bakfra.

Difuse høsttanker

Natten og tvilen går hånd i hånd.


Jeg vil heller være alene enn ikke i det hele tatt.


Det blir så trangt inni meg, når mørket kommer blir kroppen for liten.


Hvordan ser min himmel ut?


Jeg går i lyset fra stjernene
men fortsatt fryser jeg.
Jeg vil ut av natten
Inn i dagen
Men jeg finner ingen vei
Alle skiltene jeg fulgte er blitt hugget ned
Jevnet med jorden
De eksisterer ikke mer.

Stay tonight
We'll watch the full moon rising
Hold on tight
The sky is breaking
I don't ever want to be alone
With all my darkest dreaming
Hold me close
The sky is breaking

I don't ever want to be alone
With all my darkest dreaming
Hold me close
The sky is breaking


"Darkest dreaming" - David Sylvian

21 bussen

Klokken er sent og det er glissent med folk på 21 bussen. Forran meg sitter det fire jenter, skulle jeg gjettet ville jeg sagt at de akkurat har begynt i syvende klasse. Her er det regulering for alle penga. De snakker høyt om akkurat de samme tingene som jeg snakket høyt om i syvende klasse.

Tim liker Stine fra B klassen og det er driiit kjipt for Tone liker jo Tim driiit godt.

Stine på den andre siden har sagt at hun ikke gidder å like Tim bare fordi han liker henne. De var sammen en uke i sjette klasse liksom, det funka ikke i det hele tatt. 

Alle guttene i klassen klikker helt fordi Anette har begynt å bruke BH og sier at det er stygt. Det er egentlig litt rart, for hun ser jo dødsbra ut i BH. 

Thomas som var vikar for Hans i dag ble seriøst sur på Patrick fordi han bare gikk ut av klasserommet midt i timen. Men han måtte jo bare på do da. HALLO. Det er egentlig ganske respektløst å blir sur for det liksom. 

Hørte du forresten at Mariell hadde drukket alkohol sist lørdag? Og at hun hadde stjålet en røyk av morra si og atpåtill røyka den? Hun prøver bare så jævelig å tøffe seg. Men Hallo, det er ingen som synes hun er tøff.

Og forresten, Kim sa at han hadde klina med Ronja. Men hun bare nekta så sykt hardt for at det hadde skjedd. Særlig liksom, det har så jævlig skjedd det. 

Så dere genseren til Mari i dag? Den var sinnsykt utrendy. Har hun kjøpt den på loppis eller? Haha....

Da jeg går av bussen får jeg øyekontakt med en jente på min egen alder som har sittet på andre siden av midtgangen. Jeg himler med øynene og hun legger hånda på brystet og puster sakte ut. Begge rister på hodet og smiler før vi forsvinner hver vår vei i høstmørket. På et vis er jeg glad for at jeg er blitt eldre og slipper alt det rabalderet det fører med seg å være på randen av tennårene. På et annet vis savner jeg tiden da mitt største problem var at han i B klassen like Mette bedre enn meg. 

Og jeg som trodde jeg var gal

Klokken er tidlig og jeg er på vei hjem. I bakgården hører jeg noen rope navnet mitt. Det er naboen som sitter på verandan med sin søster og sin nye kjæreste. Jeg inviters opp på et glass vin og jeg sier så klart ja, det er jo fortsatt tidlig og vinen er gratis. Etter et par glass vin og en røyk eller fem på verandan setter vi oss i stua. Kjæresten til naboen legger hånda si på låret mitt og hvisker til meg hvor pen hun synes jeg er, hvor sjalu hun kan bli, hvor lite hun betyr som menneske og hvor mye naboen min betyr for henne. Jeg nikker og smiler og sier at jeg forstår. De danser swing på stuegulvet til gamle Jokke låter, vinen flyter fritt og plutselig er det tid for shots. Igjen. Hun stirrer meg dypt inn i øynene og forteller meg at om jeg noensinne, i morgen eller om ti år, skulle finne på å prøve meg på naboen min så vil hun drepe meg. Hun vet hvor jeg bor sier hun. Jeg nikker og smiler og roer henne ned. Jeg vil ikke prøve meg på kjæresten din sier jeg. Han er en meter og sekstifem høy, han er skallet og har kulemage tenker jeg, så klart ville jeg ikke prøvd meg på han. Litt mer vin, litt mer dans. Hun setter seg tett intil meg og spør om vi ikke skal være venner. Om vi ikke kan dra ut å drikke vin sammen en gang, hun synes jeg er så hyggelig, hun vil så gjerne være vennen min. Jeg nikker og smiler og sier ja. Jeg mener det når jeg sier ja, hun er et av de mest interessante menneskene jeg har møtt på lenge. Hun er jo åpenbart gal. Det går ti minutter før hun igjen sitter å skuler bort på meg. Høyt og tydelig sier hun "hvis du i det hele tatt ser på kjæresten min kommer jeg til å kappe hue av deg". Jeg drikker et glass vin til og reiser meg for å gå. Hun følger etter meg ut i gangen. Det siste hun sier til meg før jeg forsvinner over gangen og inn min egen dør er "det var utrolig hyggelig å møte deg, vi ses igjen snart håper jeg. Jentekveld med vin og gutteprat. Men husk at jeg vet hvor du bor".

På godt og vondt

Gårsdagen var fyllt til randen av fine ting og sjokolade, været var akkurat passe grått og kaldt og jeg fikk både bøker og engangskameraer i posten. Sjefen spanderte sushi til middag og Thom Hell spillte vakker musikk i butikken, han begynte til og med med "tired" som er den fineste sangen han noen sinne har laget. Ølen var gratis og disken fløt over av saltstenger og peanøtter. Jonas Alaska stakk innom for å kore til Thom på siste sangen og de eneste de skulle ha for det var en solbrille og en klem. Etter tiårets femårsjubileum bar det videre på Aku Aku der SurfSamba og Chilirom stod på menyen, enda mer gratis alkohol. Kvelden ble avsluttet relativt tidlig og jeg satte nesa hjemover. 


Godt hjemme i leiligheten ble liksom alt så stille og tomt. Det hadde vært en så fin kveld, jeg ville ikke at den skulle ende. Fine dager er ikke lenger fine når du ser at de begynner å gå mot slutten. Jeg ville ikke legge meg i frykt for at morgendagen ikke skulle blir like fin som gårsdagen. Baren på hjørnet fristet mer enn senga så slik ble det. En øl, en wisky på is, et glass rødvin og fire håndskrevne sider med sentimentalitet senere var jeg klar til å legge meg. Men først skulle jeg bare ta en røyk i bakgården og det var da den kom. Gråten. Den høye, hulkende gråten som kom ut av løse lufta, den ville ikke gi seg uansett hvor mye jeg holdt igjen. Etter noen minutter med gråt i bakgården kom den tyske naboen min ut i morgenkåpa. Den tyske naboen min er den beste naboen i verden. Han er middelaldrende, snakker gebrokent norsk og virker alltid en smule utilpass når han åpner munnen, men allikevell er det alltid han som setter seg ned for å prate når alle de andre naboene bare sier hei. Og plutselig stod han der i morgenkåpa og så på meg mens tårene lagde sorte striper nedover kinnen mine. Han tok hånden min og lurte på om alt gikk bra. Jeg sa nei, men det ville nok gå bra snart. Han nikket og klemte hånda mi et par ganger før han ga meg et lite smil og forsvant inn i oppgangen igjen. Jeg tok meg en røyk til før jeg også gikk inn. Tårestrømmen ville ikke gi seg, men den stygge hulkende lyden hadde i det minste avtatt. Jeg tok med dyna ut i stua og la meg med alle klærne på. 


Sentimentalitet er ingen sykdom, ikke egentlig, det bare blir det når det er jeg som er rammet. Hvor den kommer fra aner jeg ikke og hvorfor den rammer når den gjør har jeg ikke peiling på. Det er så vanskelig for meg å gå fra en ekstremfølelse til en mellomfølelse, de hopper liksom bare frem og tilbake mellom ekstremene. Jeg må jo være bipolar.

Husk at

Jeg sender en beskjed ut i cyberspace for å minne mitt fremtidige selv på mitt fortidige selv:
Hei. Jeg har det bra!

Tanker om tiden

Tiden er min verste venn
Tiden er min beste fiende.


Over tid vil følelser vokse
Men de kan også forsvinne.


Tiden stjeler sannheter
Tiden gir perspektiv.


Tiden krever ingen ting
Helt til tiden har krevd alt.


Du ser ikke at tiden går fra deg
Det er først senere du oppdager at den er borte.


Hvert sekund av dagen vil være med å definere
det som aldri vil komme tilbake.


Tiden er sannhetssøkende
mennesker kan lure hverandre
men tiden er for gammel til å la seg lure.

Buried alive

Ensomheten, melankolien, savnet, frykten, sorgen, pessimismen.


Alt som hører høsten til: Det kjennes igrunn litt godt.

Schizophrenia

Av og til smiler jeg uten og vite hvorfor.
Det hender jeg gråter uten gunn.
Noen ganger tenker jeg på døden.
Som den enste løsningen.
Som den eneste utveien.


Av og til ler jeg uten at noe er morsomt.
Det hender jeg gråter selvom jeg er glad.
Noen ganger tenker jeg på døden.
Som den siste løsningen.
Som det som kommer etterpå.


Av og til er jeg ensom.
Det hender det er godt.
Da tenker jeg på døden.
Som noe som kommer.
Før eller siden. 


Av og til er jeg bare meg.
Jeg vet ikke alltid når. 
Da tenker jeg på døden.
Den rammer ikke meg.
Ikke enda.

Dagens lyd

Savn

Han strøk fingrene sine sakte gjennom håret hennes, fra panna og ned til nakken. Derifra fant de veien videre til kravebeinet hennes. Han kjærtegnet det forsiktig mens han la ansiktet sitt mot halsen hennes og pustet dypt inn. Fingrene hans fant veien nedover magen hennes, videre mot hoftebeina før de smøg seg inn mellom lårene hennes. Hun gispet lavt mens hun vendte hodet mot han og så han inn i øynene, de var blå og utrolig vakkre, de snilleste øynene i verden. De smilte mot henne mens han lente seg nærmere for å kysse henne. Han kærtegnet henne med den ene hånda mens den andre dro henne tettere inntil ham. Med hodet på brystet hans lå hun der. Hun var i himmelen og ante ingen ting om at hun stod på randen til helvete. 

Med et rykk våknet hun. Dynen var fuktig og klistret seg tett inntil kroppen hennes, den luktet svette. Pusten hennes gikk raskt og ujevnt, puten var våt og kinnene hennes likeså. Øynen føltes hovne og tunge. I sengen var det bare henne, den varmen som for bare noen minutter siden hadde bølget seg gjennom kroppen hennes var borte. Hun følte seg kald, enosm, liten og alene. Hadde han bare vært der ved siden av henne da hun våknet. Men det var han ikke. Vekkerklokken kom ikke til å ringe på flere timer så hun snudde dyna og puta og lukket øynene igjen. Kanskje ville det være mulig å drømme seg tilbake til der hun akkurat hadde sluppet. Hun kunne fortsatt såvidt kjenne armene hans rundt seg. Med øynen knepet sammen erindret hun drømmen, igjen og igjen. Etter bare noen øyeblikk var hun tilbake i søvnen, men drømmen var borte. Hun hadde mistet taket på den. 

Da hun omsider våknet til den skarpe lyden av vekkerklokken følte hun seg tom, hun husket drømmen og hun husket han som holdt henne så tett inntil seg. Hun husket varmen hun hadde følt og kulden som hadde avløst den. Gråten kom plutselig. Den var stor og den var stygg. Hun hulket, gispet og vred seg mens tårene stod ut av øynen hennes. Ulykkelig og lykkelig på en gang, for hun viste at varmen var ikke tapt, den var bare satt på pause. Hun hadde såvidt fått smake på den før den var blitt borte, men den ville komme tilbake igjen. Hun måtte være tålmodig og leve i troen og håpet. Hun måtte bare ikke gi opp. Utenfor vinduet skinte sola og en av de vakreste høstdagene på lenge var på vei til å begynne. 

Frykten

- Tenk hvis jeg bare har ti gode år igjen. Om ti år er jeg tredve. Det var da han ble syk. Tenk hvis jeg også blir det. 
- Ikke tenk på det. Jeg har hørt at det ikke er arvelig, jeg er helt sikker på at det ikke er arvelig.
- Men jeg har hørt at det er det. Hvordan kan du være så sikker?
- Det er bare sånne ting jeg vet. Det er en stemme langt nede i underbevissteheten min som forteller meg utfallet av ting. 
- Men det er jo ingen garanti. At du har stemmer i hodet mener jeg. Jeg kan jo fortsatt bli syk.
- Nei. Stemmene har hatt rett før, de pleier som regel å få rett. Husker du da han holdt på å dø? Hvordan alle var så lei seg mens jeg var helt rolig. 
- Ja. Du tok det pent.
- Det var fordi jeg visste at han ikke ville dø. Jeg var helt sikker fordi det var noe inni meg som fortalte meg at jeg ikke skulle bekymre meg. Og det gikk jo fint, gjorde det ikke?
- Jo, det gikk jo bra. Men det var såvidt. 
- Ja, men der ser du. Stemmene mine har rett, de lyver ikke. Og jeg kan nesten love deg at du ikke vil bli syk sånn som han. 
- Greit, så får vi leve i troen og håpet. Men hva med deg? Vil du bli syk? 
- Jeg vet ikke. Jeg er så redd for svaret at jeg ikke har turt å spørre. Jeg ønsker liksom at alt skal bli forskjellig men innerst inne tror jeg at alt kommer til å bli likt. 
- Hva mener du med det?
- Jeg er ikke sikker. At det er sånne ting man bare ikke må tenke på. I lengden blir du bare deprimert, og det vil ihvertfall ikke jeg bli. Igjen. 

The unspakable things.

Think of a place I would go,
I’m daydreamin’,
Where the sycamore grow,
I’m daydreamin’,
And oh if you knew what it meant to me,
Where the air was so clear,
Oh if you knew what it meant to me,
Anywhere but here.

Oh now look to the east,
Great mountains remember me,
Oh I wound around you for miles,
I sat down right there and stretched my bones.
And oh if you knew what it meant to me,
Oh if you knew what it meant to me,
Oh if you knew what it meant to me,
You would see, too.

Oh the unspeakable things,
It’s land I can see for miles,
With only the wind whispering,
Land I can see for miles,
With only the wind whispering,
Oh land I can see for miles,
With only the wind whispering,
Oh I’d run as fast as I can
Land I can see for miles
Oh I’m searching,
With only the wind whispering,
Oh if you knew what it meant to me,
Oh if you knew what it meant to me,
Oh if you knew what it meant to me,
You would see, too.

Oh the unspeakable things,
Oh the unspeakable things,
Oh the unspeakable things,
Oh the unspeakable things.

Darrk Dark Dark - Daydreaming

Når kvelden blir fin og natten blir lang. Når venner er på sitt beste og opplevelsene står i kø. De aller beste øyeblikkene i livet. Nå og for alltid. 

Når du ikke legger deg i tide og du tvinger deg selv våken. Når  nye venner er bedre enn gamle og du ikke helt vet hvor du skal gjøre av deg. De merkeligste øyeblikkene i livet. Akkurat nå, akkurat her.

Hun

Hun husket tilbake til den gangen da hun var fem år. Moren hadde gått ut av bilen og bedt henne vente. Den siste beskeden hun fikk var og ikke røre girspaken. Da hun spurte moren om hva som ville skje om hun gjorde det fikk hun streng beskjed om at da ville hele bilen sprenge og hun ville dø. Ved en senere anledning lærte hun at dette ikke stemte. Siden den gangen lurte hun stadig på om hun kunne stole på at det moren sa var sant. Eller var alt det farlige moren fortalte om bare forsøk på å skremme henne fra å gjøre sine egne erfaringer? 

Det er ikke alltid ordene strekker til når man prøver å beskrive sine egen følelser. Denne musikken er frykt og forventning, sorg og glede, livet og døden, fortid, nåtid og fremtid i løpet av 4minutter og 8sekunder. Tygg litt på den.

Motpoler

Klokken er nesten tolv. Det er snart mandag, snart skolestart, snart tilbake til livet, snart bedre tider. Håper jeg. Tror jeg. Ønsker jeg. Etter en bedre middag og et par glass rødvin med to av verdens vakreste skapninger er jeg optimistisk. Nesten lykkelig. Eller, ikke nesten. Jeg er lykkelig. Men jeg er bekymret for min egen mentale tilstand. Den delen av meg som jeg prøver å fortrenge så godt jeg kan er på vei opp til overflaten igjen.Akkurat nå føler jeg ikke at det er så mye jeg kan gjøre med det. Jeg må bare la det stå til. Sammtidig som det skremmer meg litt gjør det meg også glad. For jeg er glad i den delen av meg selv også. Den som er melankolsk, destruktiv og pessimistisk. Det jeg er redd for er at den skal komme frem og fortrenge den delen av meg som har vært dominerende i hele sommer. Den glade, elskende og optimistiske delen. Hadde de to delene av personligheten min kunnet leve side om side i gjensidig harmoni hadde alt vært greit. Problemet er at jeg vet med meg selv at så fort jeg er det ene klarer jeg ikke være det andre. Det er litt skummelt. Det er også litt godt. Det er som sex. Er det for lett og forsiktig blir det fort kjedelig, er det litt vondt er det fort godt. Det er når det blir direkte brutalt at det blir forjævelig. 

Den indre stemmen

I og med at det er en "sånn dag" vil jeg bruke tiden min på denne nye bloggen. Det føles godt og endelig ha fått ut fingern og begynt å skrive så akkurat nå er det det jeg vil gjøre. Etter å ha vært en tur på butikken og kjøpt øl til en hel armé (de er bare til meg selv) føles ting litt bedre. Nå har jeg ihvertfall lagt en plan for resten av kvelden. Jeg skal lage meg laks til middag, gå meg en tur opp på Ekebergåsen og drikke meg god i mitt eget selskap til lyden av vakker musikk. Også skal jeg skrive. 


Etter å ha rotet litt i gamle dokumenter på dataen og sett igjenom en haug med gamle notatbøker har jeg plutselig funnet tilbake til min indre stemme. Den stemmen som opptil flere ganger har snakket meg ut av vanskelige situasjoner og angst men som plutelig stillnet rundt midten av Juni. Når jeg snakker med mitt indre selv skriver jeg det som regel ned. Det blir litt lettere på den måten. Jeg stiller meg selv spørsmål og venter på at svaret skal dukke opp på skjermen, for det er det svarene gjør. De dukker bare opp. Det er mine fingere som trykker på tastene og danner ord som blir til hele setninger og etterhvert svar som står der svart på hvitt på skjermen forran meg. Ofte blir jeg rent forundret over meg selv, over hvilken visdomsord som hele tiden har ligget på lur under overflaten og som bare trengte et tastatur eller en penn for å manifestere seg selv som noe annet enn difust og ukontrollerbart tankespinn. Min indre stemme er ikke så dum den. Og er det noe jeg er helt sikker på så er det at den bare vil meg godt. Mens impulsene mine til tider fører meg ut på destruktive veier er den indre stemmen alltid kontrollert og rolig, klok og stabil, mild men også streng. 


Siden midten av Juni har stemmen som sagt vært stille. Det kan komme av at jeg har hatt mye å gjøre, at jeg ikke har trengt den, at jeg generelt har vært lykkelig og tilfreds med livet og meg selv. For å være ærlig har jeg vært manisk glad siden begynnelsen av Juni. Maniske personer hører hverken på sine indre demoner eller engler, de bare er og gjør og eksisterer. Nå er manien over, jeg kjenner det med hele kroppen. Hodet er ikke lenger lett, kroppen beveger seg ikke lenger to meter over bakken og de destruktive tankene holder seg ikke lenger for seg selv på et eller annet mørkt sted i hjernen. Jeg er blitt meg selv igjen. Og det er i slike stunder jeg er forferdelig glad for at jeg har en indre stemme som er så glad i meg og som er villig til å komme ut av hiet sitt og hjelpe meg akkurat når jeg føler for det. Selvom det har gått en evighet siden sist jeg tok kontakt så stiller den opp. Min indre stemme. Den delen av meg selv som bare vil meg godt. Min aller beste venn. Meg selv. 

Sånne dager

Det er en av de dagene. Jeg våkner alt for sent, det er ikke mer mat i kjøleskapet, kaffeposen er tom og leiligheten ser ut som et komplett kaos. Jeg ser meg i speilet og føler meg tjukk, håret ligger ikke der det skal og jeg har fått en kvise på det venstre kinnet. Men sola skinner og jeg har fri så jeg bestemmer meg for å gå ut på tross av at jeg egentlig føler meg helt alene i verden. Ut, det vil nok hjelpe å se andre mennesker tenker jeg. Ute er det varmt. Jeg hadde ikke trodd det skulle være så varmt, jeg har kledd på meg alt for mye. Huden min stekes og blodet koker mens jeg er på vei oppover Markveien. Jeg har to planer, først skal jeg innom et lagersalg for å se om jeg finner meg en ny genser til skolestart på Mandag, så skal jeg innom en bruktbutikk for å finne meg en ny kjole fordi jeg har lyst på en ny kjole. Jeg er på lageret fem over tre, det stengte tre. Da jeg kommer til bruktbutikken er den også stengt. Jeg prøver å ringe en venninne men hun tar ikke telefonen. Jeg føler meg lost. Utilpass. Er usikker på hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil hjem. Klokken har passert fire og jeg aner ikke hva jeg skal ta meg til resten av dagen. 
Det er lørdag, det er sol, det er varmt og jeg har fri. Fy faen for en dritt dag!

Betatt

Det er noe som gjør meg litt smålig irritert. 

Nemlig min egen udugelighet når det kommer til "mathers of the heart".

Tenk noe så idiotisk som å bli overstadig betatt av verdens kjekkeste mann når jeg vet at han drar og jeg ikke vil ha muligheten til å se han igjen før om et år. Hvor dumt er ikke det? Og sammtidig er det en helt ok, ikke like fullt så kjekk men allikevell helt grei fyr i samme byen som så og si forguder meg og som ikke skal reise bort i en evighet. Som den idioten jeg er så får jeg meg ikke til å si ifra om at jeg ikke gjengjelder følelsene. Jeg misstenker at jeg bruker ham litt, men jeg er ikke helt sikker. 

Hver gang jeg tenker på mr.worldtraveler får jeg smålig gåsehud og blir en smule svimmel samtidig som jeg bare MÅ smile littegrann. Det er stor kontrast til følelsene jeg får når jeg tenker på mr.tilgjengelig som for det meste består av mageknip og lett kvalme akkompagnert av bekymringsrynker i panna.

Prokrastinering

Å utsette ting, det er jeg god på. Absolutt alt som kan utsettes utsetter jeg. Jeg er en prokrastinatør av værste sorten. Første gangen jeg husker å ha bitt meg merke i selve ordet prokrastinere var i første klasse på videregående. Vi hadde en engelsklærer som begynte hver time med å få en elev til å presentere to nye ord for de andre elevene, slik fyllte vi opp glosebøkene våre og passet på at vårt engelske vokabular ikke stagnerte. Eirik het han som for første gang presenterte meg for ordet som gjennom så mange år har definert selve essensen i meg. Da han skrev opp ordet på tavlen og ga hele klassen forklaring på hva det betød var det akkurat som en liten ildflue poppet opp i hodet på meg. Endelig hadde jeg et ord jeg kunne bruke til å beskrive meg selv. Jeg er en prokrastinatør. Det var en av de første gangene i mitt liv jeg definerte meg selv med et ord. Litt stuslig kanskje å ikke kunne definere seg selv før man er godt og vel 16 år, men det sånn er det nå en gang med meg. Dette er syv år siden. Nå er jeg tjuetre (og et halvt) år og jeg leter fortsatt etter nye ord og ting som kan definere meg. Jeg er en evig vandrer, jeg flyter hit og jeg flyter dit, aldri helt sikker på hvor jeg skal og som regel veldig usikker på hvor jeg kommer fra. Hva og hvem som er meg har jeg fortsatt ingen ide om. Jeg er som vann, som luft og som ild. Stadig skiftende og vanskelig å fange. Det er mye jeg er sikker på, som at jeg er en prokrastinatør og hva jeg heter for eksempel. Men det er enda mer jeg er usikker på. 

Bloggen vil være en slags hjelp for meg selv. Et sted jeg kan snakke til meg selv i førsteperson, annenperson eller tredjeperson. Og et sted jeg kan samle ideer, tanker og erfaringer. Egentlig har denne bloggen vært et prosjekt i mitt eget hode i snart et år, men som sagt, jeg er en prokrastinatør.