På godt og vondt

Gårsdagen var fyllt til randen av fine ting og sjokolade, været var akkurat passe grått og kaldt og jeg fikk både bøker og engangskameraer i posten. Sjefen spanderte sushi til middag og Thom Hell spillte vakker musikk i butikken, han begynte til og med med "tired" som er den fineste sangen han noen sinne har laget. Ølen var gratis og disken fløt over av saltstenger og peanøtter. Jonas Alaska stakk innom for å kore til Thom på siste sangen og de eneste de skulle ha for det var en solbrille og en klem. Etter tiårets femårsjubileum bar det videre på Aku Aku der SurfSamba og Chilirom stod på menyen, enda mer gratis alkohol. Kvelden ble avsluttet relativt tidlig og jeg satte nesa hjemover. 


Godt hjemme i leiligheten ble liksom alt så stille og tomt. Det hadde vært en så fin kveld, jeg ville ikke at den skulle ende. Fine dager er ikke lenger fine når du ser at de begynner å gå mot slutten. Jeg ville ikke legge meg i frykt for at morgendagen ikke skulle blir like fin som gårsdagen. Baren på hjørnet fristet mer enn senga så slik ble det. En øl, en wisky på is, et glass rødvin og fire håndskrevne sider med sentimentalitet senere var jeg klar til å legge meg. Men først skulle jeg bare ta en røyk i bakgården og det var da den kom. Gråten. Den høye, hulkende gråten som kom ut av løse lufta, den ville ikke gi seg uansett hvor mye jeg holdt igjen. Etter noen minutter med gråt i bakgården kom den tyske naboen min ut i morgenkåpa. Den tyske naboen min er den beste naboen i verden. Han er middelaldrende, snakker gebrokent norsk og virker alltid en smule utilpass når han åpner munnen, men allikevell er det alltid han som setter seg ned for å prate når alle de andre naboene bare sier hei. Og plutselig stod han der i morgenkåpa og så på meg mens tårene lagde sorte striper nedover kinnen mine. Han tok hånden min og lurte på om alt gikk bra. Jeg sa nei, men det ville nok gå bra snart. Han nikket og klemte hånda mi et par ganger før han ga meg et lite smil og forsvant inn i oppgangen igjen. Jeg tok meg en røyk til før jeg også gikk inn. Tårestrømmen ville ikke gi seg, men den stygge hulkende lyden hadde i det minste avtatt. Jeg tok med dyna ut i stua og la meg med alle klærne på. 


Sentimentalitet er ingen sykdom, ikke egentlig, det bare blir det når det er jeg som er rammet. Hvor den kommer fra aner jeg ikke og hvorfor den rammer når den gjør har jeg ikke peiling på. Det er så vanskelig for meg å gå fra en ekstremfølelse til en mellomfølelse, de hopper liksom bare frem og tilbake mellom ekstremene. Jeg må jo være bipolar.