Og jeg som trodde jeg var gal

Klokken er tidlig og jeg er på vei hjem. I bakgården hører jeg noen rope navnet mitt. Det er naboen som sitter på verandan med sin søster og sin nye kjæreste. Jeg inviters opp på et glass vin og jeg sier så klart ja, det er jo fortsatt tidlig og vinen er gratis. Etter et par glass vin og en røyk eller fem på verandan setter vi oss i stua. Kjæresten til naboen legger hånda si på låret mitt og hvisker til meg hvor pen hun synes jeg er, hvor sjalu hun kan bli, hvor lite hun betyr som menneske og hvor mye naboen min betyr for henne. Jeg nikker og smiler og sier at jeg forstår. De danser swing på stuegulvet til gamle Jokke låter, vinen flyter fritt og plutselig er det tid for shots. Igjen. Hun stirrer meg dypt inn i øynene og forteller meg at om jeg noensinne, i morgen eller om ti år, skulle finne på å prøve meg på naboen min så vil hun drepe meg. Hun vet hvor jeg bor sier hun. Jeg nikker og smiler og roer henne ned. Jeg vil ikke prøve meg på kjæresten din sier jeg. Han er en meter og sekstifem høy, han er skallet og har kulemage tenker jeg, så klart ville jeg ikke prøvd meg på han. Litt mer vin, litt mer dans. Hun setter seg tett intil meg og spør om vi ikke skal være venner. Om vi ikke kan dra ut å drikke vin sammen en gang, hun synes jeg er så hyggelig, hun vil så gjerne være vennen min. Jeg nikker og smiler og sier ja. Jeg mener det når jeg sier ja, hun er et av de mest interessante menneskene jeg har møtt på lenge. Hun er jo åpenbart gal. Det går ti minutter før hun igjen sitter å skuler bort på meg. Høyt og tydelig sier hun "hvis du i det hele tatt ser på kjæresten min kommer jeg til å kappe hue av deg". Jeg drikker et glass vin til og reiser meg for å gå. Hun følger etter meg ut i gangen. Det siste hun sier til meg før jeg forsvinner over gangen og inn min egen dør er "det var utrolig hyggelig å møte deg, vi ses igjen snart håper jeg. Jentekveld med vin og gutteprat. Men husk at jeg vet hvor du bor".