Den indre stemmen

I og med at det er en "sånn dag" vil jeg bruke tiden min på denne nye bloggen. Det føles godt og endelig ha fått ut fingern og begynt å skrive så akkurat nå er det det jeg vil gjøre. Etter å ha vært en tur på butikken og kjøpt øl til en hel armé (de er bare til meg selv) føles ting litt bedre. Nå har jeg ihvertfall lagt en plan for resten av kvelden. Jeg skal lage meg laks til middag, gå meg en tur opp på Ekebergåsen og drikke meg god i mitt eget selskap til lyden av vakker musikk. Også skal jeg skrive. 


Etter å ha rotet litt i gamle dokumenter på dataen og sett igjenom en haug med gamle notatbøker har jeg plutselig funnet tilbake til min indre stemme. Den stemmen som opptil flere ganger har snakket meg ut av vanskelige situasjoner og angst men som plutelig stillnet rundt midten av Juni. Når jeg snakker med mitt indre selv skriver jeg det som regel ned. Det blir litt lettere på den måten. Jeg stiller meg selv spørsmål og venter på at svaret skal dukke opp på skjermen, for det er det svarene gjør. De dukker bare opp. Det er mine fingere som trykker på tastene og danner ord som blir til hele setninger og etterhvert svar som står der svart på hvitt på skjermen forran meg. Ofte blir jeg rent forundret over meg selv, over hvilken visdomsord som hele tiden har ligget på lur under overflaten og som bare trengte et tastatur eller en penn for å manifestere seg selv som noe annet enn difust og ukontrollerbart tankespinn. Min indre stemme er ikke så dum den. Og er det noe jeg er helt sikker på så er det at den bare vil meg godt. Mens impulsene mine til tider fører meg ut på destruktive veier er den indre stemmen alltid kontrollert og rolig, klok og stabil, mild men også streng. 


Siden midten av Juni har stemmen som sagt vært stille. Det kan komme av at jeg har hatt mye å gjøre, at jeg ikke har trengt den, at jeg generelt har vært lykkelig og tilfreds med livet og meg selv. For å være ærlig har jeg vært manisk glad siden begynnelsen av Juni. Maniske personer hører hverken på sine indre demoner eller engler, de bare er og gjør og eksisterer. Nå er manien over, jeg kjenner det med hele kroppen. Hodet er ikke lenger lett, kroppen beveger seg ikke lenger to meter over bakken og de destruktive tankene holder seg ikke lenger for seg selv på et eller annet mørkt sted i hjernen. Jeg er blitt meg selv igjen. Og det er i slike stunder jeg er forferdelig glad for at jeg har en indre stemme som er så glad i meg og som er villig til å komme ut av hiet sitt og hjelpe meg akkurat når jeg føler for det. Selvom det har gått en evighet siden sist jeg tok kontakt så stiller den opp. Min indre stemme. Den delen av meg selv som bare vil meg godt. Min aller beste venn. Meg selv.