Motpoler

Klokken er nesten tolv. Det er snart mandag, snart skolestart, snart tilbake til livet, snart bedre tider. Håper jeg. Tror jeg. Ønsker jeg. Etter en bedre middag og et par glass rødvin med to av verdens vakreste skapninger er jeg optimistisk. Nesten lykkelig. Eller, ikke nesten. Jeg er lykkelig. Men jeg er bekymret for min egen mentale tilstand. Den delen av meg som jeg prøver å fortrenge så godt jeg kan er på vei opp til overflaten igjen.Akkurat nå føler jeg ikke at det er så mye jeg kan gjøre med det. Jeg må bare la det stå til. Sammtidig som det skremmer meg litt gjør det meg også glad. For jeg er glad i den delen av meg selv også. Den som er melankolsk, destruktiv og pessimistisk. Det jeg er redd for er at den skal komme frem og fortrenge den delen av meg som har vært dominerende i hele sommer. Den glade, elskende og optimistiske delen. Hadde de to delene av personligheten min kunnet leve side om side i gjensidig harmoni hadde alt vært greit. Problemet er at jeg vet med meg selv at så fort jeg er det ene klarer jeg ikke være det andre. Det er litt skummelt. Det er også litt godt. Det er som sex. Er det for lett og forsiktig blir det fort kjedelig, er det litt vondt er det fort godt. Det er når det blir direkte brutalt at det blir forjævelig.