Hun

Hun husket tilbake til den gangen da hun var fem år. Moren hadde gått ut av bilen og bedt henne vente. Den siste beskeden hun fikk var og ikke røre girspaken. Da hun spurte moren om hva som ville skje om hun gjorde det fikk hun streng beskjed om at da ville hele bilen sprenge og hun ville dø. Ved en senere anledning lærte hun at dette ikke stemte. Siden den gangen lurte hun stadig på om hun kunne stole på at det moren sa var sant. Eller var alt det farlige moren fortalte om bare forsøk på å skremme henne fra å gjøre sine egne erfaringer? 

Det er ikke alltid ordene strekker til når man prøver å beskrive sine egen følelser. Denne musikken er frykt og forventning, sorg og glede, livet og døden, fortid, nåtid og fremtid i løpet av 4minutter og 8sekunder. Tygg litt på den.

Motpoler

Klokken er nesten tolv. Det er snart mandag, snart skolestart, snart tilbake til livet, snart bedre tider. Håper jeg. Tror jeg. Ønsker jeg. Etter en bedre middag og et par glass rødvin med to av verdens vakreste skapninger er jeg optimistisk. Nesten lykkelig. Eller, ikke nesten. Jeg er lykkelig. Men jeg er bekymret for min egen mentale tilstand. Den delen av meg som jeg prøver å fortrenge så godt jeg kan er på vei opp til overflaten igjen.Akkurat nå føler jeg ikke at det er så mye jeg kan gjøre med det. Jeg må bare la det stå til. Sammtidig som det skremmer meg litt gjør det meg også glad. For jeg er glad i den delen av meg selv også. Den som er melankolsk, destruktiv og pessimistisk. Det jeg er redd for er at den skal komme frem og fortrenge den delen av meg som har vært dominerende i hele sommer. Den glade, elskende og optimistiske delen. Hadde de to delene av personligheten min kunnet leve side om side i gjensidig harmoni hadde alt vært greit. Problemet er at jeg vet med meg selv at så fort jeg er det ene klarer jeg ikke være det andre. Det er litt skummelt. Det er også litt godt. Det er som sex. Er det for lett og forsiktig blir det fort kjedelig, er det litt vondt er det fort godt. Det er når det blir direkte brutalt at det blir forjævelig. 

Den indre stemmen

I og med at det er en "sånn dag" vil jeg bruke tiden min på denne nye bloggen. Det føles godt og endelig ha fått ut fingern og begynt å skrive så akkurat nå er det det jeg vil gjøre. Etter å ha vært en tur på butikken og kjøpt øl til en hel armé (de er bare til meg selv) føles ting litt bedre. Nå har jeg ihvertfall lagt en plan for resten av kvelden. Jeg skal lage meg laks til middag, gå meg en tur opp på Ekebergåsen og drikke meg god i mitt eget selskap til lyden av vakker musikk. Også skal jeg skrive. 


Etter å ha rotet litt i gamle dokumenter på dataen og sett igjenom en haug med gamle notatbøker har jeg plutselig funnet tilbake til min indre stemme. Den stemmen som opptil flere ganger har snakket meg ut av vanskelige situasjoner og angst men som plutelig stillnet rundt midten av Juni. Når jeg snakker med mitt indre selv skriver jeg det som regel ned. Det blir litt lettere på den måten. Jeg stiller meg selv spørsmål og venter på at svaret skal dukke opp på skjermen, for det er det svarene gjør. De dukker bare opp. Det er mine fingere som trykker på tastene og danner ord som blir til hele setninger og etterhvert svar som står der svart på hvitt på skjermen forran meg. Ofte blir jeg rent forundret over meg selv, over hvilken visdomsord som hele tiden har ligget på lur under overflaten og som bare trengte et tastatur eller en penn for å manifestere seg selv som noe annet enn difust og ukontrollerbart tankespinn. Min indre stemme er ikke så dum den. Og er det noe jeg er helt sikker på så er det at den bare vil meg godt. Mens impulsene mine til tider fører meg ut på destruktive veier er den indre stemmen alltid kontrollert og rolig, klok og stabil, mild men også streng. 


Siden midten av Juni har stemmen som sagt vært stille. Det kan komme av at jeg har hatt mye å gjøre, at jeg ikke har trengt den, at jeg generelt har vært lykkelig og tilfreds med livet og meg selv. For å være ærlig har jeg vært manisk glad siden begynnelsen av Juni. Maniske personer hører hverken på sine indre demoner eller engler, de bare er og gjør og eksisterer. Nå er manien over, jeg kjenner det med hele kroppen. Hodet er ikke lenger lett, kroppen beveger seg ikke lenger to meter over bakken og de destruktive tankene holder seg ikke lenger for seg selv på et eller annet mørkt sted i hjernen. Jeg er blitt meg selv igjen. Og det er i slike stunder jeg er forferdelig glad for at jeg har en indre stemme som er så glad i meg og som er villig til å komme ut av hiet sitt og hjelpe meg akkurat når jeg føler for det. Selvom det har gått en evighet siden sist jeg tok kontakt så stiller den opp. Min indre stemme. Den delen av meg selv som bare vil meg godt. Min aller beste venn. Meg selv. 

Sånne dager

Det er en av de dagene. Jeg våkner alt for sent, det er ikke mer mat i kjøleskapet, kaffeposen er tom og leiligheten ser ut som et komplett kaos. Jeg ser meg i speilet og føler meg tjukk, håret ligger ikke der det skal og jeg har fått en kvise på det venstre kinnet. Men sola skinner og jeg har fri så jeg bestemmer meg for å gå ut på tross av at jeg egentlig føler meg helt alene i verden. Ut, det vil nok hjelpe å se andre mennesker tenker jeg. Ute er det varmt. Jeg hadde ikke trodd det skulle være så varmt, jeg har kledd på meg alt for mye. Huden min stekes og blodet koker mens jeg er på vei oppover Markveien. Jeg har to planer, først skal jeg innom et lagersalg for å se om jeg finner meg en ny genser til skolestart på Mandag, så skal jeg innom en bruktbutikk for å finne meg en ny kjole fordi jeg har lyst på en ny kjole. Jeg er på lageret fem over tre, det stengte tre. Da jeg kommer til bruktbutikken er den også stengt. Jeg prøver å ringe en venninne men hun tar ikke telefonen. Jeg føler meg lost. Utilpass. Er usikker på hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil hjem. Klokken har passert fire og jeg aner ikke hva jeg skal ta meg til resten av dagen. 
Det er lørdag, det er sol, det er varmt og jeg har fri. Fy faen for en dritt dag!

Betatt

Det er noe som gjør meg litt smålig irritert. 

Nemlig min egen udugelighet når det kommer til "mathers of the heart".

Tenk noe så idiotisk som å bli overstadig betatt av verdens kjekkeste mann når jeg vet at han drar og jeg ikke vil ha muligheten til å se han igjen før om et år. Hvor dumt er ikke det? Og sammtidig er det en helt ok, ikke like fullt så kjekk men allikevell helt grei fyr i samme byen som så og si forguder meg og som ikke skal reise bort i en evighet. Som den idioten jeg er så får jeg meg ikke til å si ifra om at jeg ikke gjengjelder følelsene. Jeg misstenker at jeg bruker ham litt, men jeg er ikke helt sikker. 

Hver gang jeg tenker på mr.worldtraveler får jeg smålig gåsehud og blir en smule svimmel samtidig som jeg bare MÅ smile littegrann. Det er stor kontrast til følelsene jeg får når jeg tenker på mr.tilgjengelig som for det meste består av mageknip og lett kvalme akkompagnert av bekymringsrynker i panna.

Prokrastinering

Å utsette ting, det er jeg god på. Absolutt alt som kan utsettes utsetter jeg. Jeg er en prokrastinatør av værste sorten. Første gangen jeg husker å ha bitt meg merke i selve ordet prokrastinere var i første klasse på videregående. Vi hadde en engelsklærer som begynte hver time med å få en elev til å presentere to nye ord for de andre elevene, slik fyllte vi opp glosebøkene våre og passet på at vårt engelske vokabular ikke stagnerte. Eirik het han som for første gang presenterte meg for ordet som gjennom så mange år har definert selve essensen i meg. Da han skrev opp ordet på tavlen og ga hele klassen forklaring på hva det betød var det akkurat som en liten ildflue poppet opp i hodet på meg. Endelig hadde jeg et ord jeg kunne bruke til å beskrive meg selv. Jeg er en prokrastinatør. Det var en av de første gangene i mitt liv jeg definerte meg selv med et ord. Litt stuslig kanskje å ikke kunne definere seg selv før man er godt og vel 16 år, men det sånn er det nå en gang med meg. Dette er syv år siden. Nå er jeg tjuetre (og et halvt) år og jeg leter fortsatt etter nye ord og ting som kan definere meg. Jeg er en evig vandrer, jeg flyter hit og jeg flyter dit, aldri helt sikker på hvor jeg skal og som regel veldig usikker på hvor jeg kommer fra. Hva og hvem som er meg har jeg fortsatt ingen ide om. Jeg er som vann, som luft og som ild. Stadig skiftende og vanskelig å fange. Det er mye jeg er sikker på, som at jeg er en prokrastinatør og hva jeg heter for eksempel. Men det er enda mer jeg er usikker på. 

Bloggen vil være en slags hjelp for meg selv. Et sted jeg kan snakke til meg selv i førsteperson, annenperson eller tredjeperson. Og et sted jeg kan samle ideer, tanker og erfaringer. Egentlig har denne bloggen vært et prosjekt i mitt eget hode i snart et år, men som sagt, jeg er en prokrastinatør.