Savn

Han strøk fingrene sine sakte gjennom håret hennes, fra panna og ned til nakken. Derifra fant de veien videre til kravebeinet hennes. Han kjærtegnet det forsiktig mens han la ansiktet sitt mot halsen hennes og pustet dypt inn. Fingrene hans fant veien nedover magen hennes, videre mot hoftebeina før de smøg seg inn mellom lårene hennes. Hun gispet lavt mens hun vendte hodet mot han og så han inn i øynene, de var blå og utrolig vakkre, de snilleste øynene i verden. De smilte mot henne mens han lente seg nærmere for å kysse henne. Han kærtegnet henne med den ene hånda mens den andre dro henne tettere inntil ham. Med hodet på brystet hans lå hun der. Hun var i himmelen og ante ingen ting om at hun stod på randen til helvete. 

Med et rykk våknet hun. Dynen var fuktig og klistret seg tett inntil kroppen hennes, den luktet svette. Pusten hennes gikk raskt og ujevnt, puten var våt og kinnene hennes likeså. Øynen føltes hovne og tunge. I sengen var det bare henne, den varmen som for bare noen minutter siden hadde bølget seg gjennom kroppen hennes var borte. Hun følte seg kald, enosm, liten og alene. Hadde han bare vært der ved siden av henne da hun våknet. Men det var han ikke. Vekkerklokken kom ikke til å ringe på flere timer så hun snudde dyna og puta og lukket øynene igjen. Kanskje ville det være mulig å drømme seg tilbake til der hun akkurat hadde sluppet. Hun kunne fortsatt såvidt kjenne armene hans rundt seg. Med øynen knepet sammen erindret hun drømmen, igjen og igjen. Etter bare noen øyeblikk var hun tilbake i søvnen, men drømmen var borte. Hun hadde mistet taket på den. 

Da hun omsider våknet til den skarpe lyden av vekkerklokken følte hun seg tom, hun husket drømmen og hun husket han som holdt henne så tett inntil seg. Hun husket varmen hun hadde følt og kulden som hadde avløst den. Gråten kom plutselig. Den var stor og den var stygg. Hun hulket, gispet og vred seg mens tårene stod ut av øynen hennes. Ulykkelig og lykkelig på en gang, for hun viste at varmen var ikke tapt, den var bare satt på pause. Hun hadde såvidt fått smake på den før den var blitt borte, men den ville komme tilbake igjen. Hun måtte være tålmodig og leve i troen og håpet. Hun måtte bare ikke gi opp. Utenfor vinduet skinte sola og en av de vakreste høstdagene på lenge var på vei til å begynne.